Stresset salongmamma er redd for å miste samboeren. Hva gjør hun?
Publisert: Mandag 11. juni 2018
En fortvilt salongmamma forteller:
«Jeg har vært sammen med samboeren min i tre år. Det har vært tre gode år. Bortsett fra det siste, der vi har vært gjennom en dødfødsel. Jeg taklet det ved å kaste meg ut på dypt vann – jeg startet en salong. Det går ganske bra og jeg tar inn flere folk nå for å få mer hjelp. Problemet er at samboeren og sønnen min har spilt andrefiolin – salongen kommer alltid først og jeg jobber alltid. De støtter meg, men jeg jobber nesten 15 timer om dagen hele uka. Jeg jobber i salongen i åpningstidene og gjør alle andre gjøremål utenom.
Hvordan kan jeg både ha suksess og gjøre alle fornøyde? Jeg er redd jeg vil miste ham.»
Wow. Hvordan svarer man?
Det emosjonelle til side: Dette går åpenbart ikke i lengden. Det er ikke bærekraftig å jobbe så mye og ha familie og barn ved siden av. Og hva du gjør dersom noe skjer med deg?
Dessverre er dette ganske vanlig. Man blir lett sugd inn i alt som skjer. Så ender man nær sagt med å jobbe døgnet rundt (og de timene man ikke er fysisk til stede i salongen eller klinikken, tenker man stort sett bare på jobb). Jeg har vært der selv. Det kan virke umulig å finne veien ut av kaoset når man sitter midt inne i det.
Så hvor starter man?
Jeg tror det første man må starte med, er å erkjenne at man kan gjøre det meste man vil, men at man ikke kan gjøre alt selv. Jeg ser altfor mange tilfeller av at salong- og klinikkeiere tar på seg absolutt alle arbeidsoppgaver selv. Ned til minste detalj.
Heldigvis ser «salongmamma» ut til å ha skjønt at det ikke går å gjøre alt selv, lenger. Men gjett hvordan mange svarer når jeg spør om hvorfor de tar på seg alt?
De svarer at de ikke har råd til å la være.
Hvilket kanskje kan være sant, isolert sett, men som samtidig er en gigantisk selvmotsigelse. For hvis du er så travelt opptatt at du må jobbe nærmest «døgnet rundt» for å holde salongen/klinikken gående er det et symptom på ett av to alvorlige problemer:
- Enten er du fryktelig ineffektiv
- Eller så tar du deg ikke godt nok betalt
Det å være ineffektiv, betyr ikke at du jobber sakte eller ikke vet hva du skal gjøre, men at du gjør en hel masse ting du ikke burde gjøre, og har vanskelig for å overlate oppgaver til andre.
Og det med å ikke ta seg skikkelig betalt er enda en gigantisk selvmotsigelse. For hvis du har så mange kunder at du må jobbe hele tiden, så kan du jo bare spørre deg selv om det ikke heller lønner seg å skru opp prisen og jobbe mindre og tjene det samme – eller mer – på færre.
For hva er egentlig vitsen med å jobbe så mye? Sist jeg sjekket, var ikke lange arbeidsdager noe presten delte ut medaljer for i begravelsen.
Men jeg har sett mange eksempler på at begravelser kommer prematurt nettopp på grunn av stress og for lange dager. For ikke å snakke om belastningsskader, depresjon og skilsmisser.
Grunnen til at man starter for seg selv har ofte noe med frihet å gjøre. Man starter med visjonen om å kunne gjøre det man liker, tjene godt på det og bestemme når og hvor mye man jobber… men så fanger bordet, og man blir sittende med en møllestein hengende rundt halsen.
Til neste gang vil jeg at du tenker over dette:
- Hvordan ser en ideell dag ut for deg?
- Hva står i veien for å komme dit?
- Hva kan du gjøre med det?
Varm hilsen,
Vegard
