Når kartet og terrenget ikke helt stemmer

Publisert: 28. mai 2018

Som barn og ungdom var jeg i speideren. Noe jeg, sett i ettertid, muligens burde brukt enda mer tid på. For når jeg tenker tilbake, er kanskje noen av de beste og morsomste minnene mine fra den tiden.

(Hva iPhone-generasjonen skal se tilbake på er jeg usikker på… men de har vel sitt de også. Som noen sa: Det virker som om dagens utforskningstrang og ungdomsopprør består i å sitte hjemme sammen med foreldrene og se på X Factor…)

Uansett, på en av (de mange) leirene vi var på, skulle vi på «haik». For deg som ikke vet hva haik er, er det slik at man i løpet av leiren drar ut i marka, følger kart og kompass frem til et passende overnattingssted, overnatter der og drar tilbake til leiren neste dag.

Foruten å få et avbrekk fra leirområdet, spisser det ferdighetene innenfor orientering og friluftsliv. Bruk av kart og kompass og evnen til å orientere seg i terrenget, for eksempel, er uvurderlige egenskaper. Det samme er trening i å tenne opp bål og bygge gapahuk.

Uten å overdrive, kan slike kunnskaper faktisk vise seg å redde liv. Eller forårsake tap av liv om man mangler dem. Jeg husker for noen år siden, da en kar omkom i kulda ute i ødemarken her i distriktet etter at han ikke fant veien tilbake til bilen etter å ha overnattet på en turhytte. Han gjorde mange feil – blant annet gikk han ut i dårlig vær. Men han gikk også ut uten kart og kompass, og hadde sannsynligvis heller dårlige egenskaper hva kommer til orientering. For, viste det seg da de fant ham utpå våren en gang, han hadde tatt rett av skogsbilveien og trampet ut i skogen.

Enkelte feil er det dessverre dødsstraff for, selv i ellers fredfulle Norge.

Tilbake til haiken. Vi fant frem kart og kompass, tok bussen til startstedet og begynte å gå.

Og gikk…

Og gikk…

Og gikk…

… før etter noen timer i ingenmannsland fant vi ut at vi hadde klart kunststykket å ta med oss – og bruke! – feil kart.

Ikke spesielt gøy for en gjeng slitne 13-åringer.

Men erfarne som vi var (allerede den gang), klarte vi å navigere oss tilbake til sivilisasjonen, fikk lånt telefon og tilkalt transport. Ingen liten bragd, forresten, for dette var langt ute i huttiheita. Og kartet var som sagt ubrukelig.

Jeg har laget en spørreundersøkelse for salong- og klinikkeiere. Undersøkelsen er løpende, så svarene tikker inn jevnt og trutt.

Denne undersøkelsen kan fylles ut av både eier og ansatt, og i noen tilfeller har både eier og ansatte fylt ut spørreskjemaet for den samme salongen eller klinikken. (Jeg vet det fordi de har sendt inn navnet på stedet. Man kan selvfølgelig være helt anonym, og da hadde jeg aldri oppdaget det.)

I den anledning har jeg lagt merke til noe pussig.

Nemlig hvor forskjellig syn eieren og den/de ansatte kan ha på hva som rører seg i salongen (eller klinikken).

I noen av tilfellene svarer eieren at de syns det går bra, at folkene som jobber der er flinke og at de ansatte forstår hva som er viktig. De svarer videre at de ønsker å få mer ut av salongen eller klinikken, og at de syns selv de er ganske gode på markedsføring.

Men så fyller den ansatte ut skjemaet, og en litt annen virkelighet åpenbarer seg. For eksempel at den ansatte selv syns de har for få kunder (eller feil kunder), og at de er elendige på markedsføring. At eieren ikke later til å ta jobben seriøst, og at han eller hun ikke hører på forslagene de ansatte kommer med. Og ikke minst, at forholdet mellom de ansatte slett ikke er så bra som eieren ser ut til å tro. Og dessuten at den ansatte ønsker å bidra mer, men ikke opplever å få lov til å bidra.

Det kan selvsagt være god gammeldags misnøye som gjør seg gjeldende.

Men det kan også være en gigantisk avgrunn mellom eier/driver og de som jobber der. Slike utfall har man ofte der kommunikasjonen mellom eier/driver og de ansatte har brutt sammen (eller aldri eksistert i utgangspunktet).

Jeg pleier å si at noe av det enkleste du kan gjøre når du vil utvikle bedriften din, er å se på det du allerede har og jobbe med det, fremfor å f.eks. bruke masse tid på eksterne ting (kampanjer for å få nye kunder, f.eks.). Dette kommer opp igjen og igjen, og senest i en konsultasjon for litt siden, der vedkommende fortalte om en evig jakt på nye kunder og at dette er tungt.

Men etter å ha gått nærmere inn på hva de gjorde, kom vi frem til at det ville være bedre bruk av tid å se på hvordan de kan få de de allerede har på kundelista til å komme oftere, og å «reaktivere» de kundene de allerede har en relasjon til.

Det er veldig artig når man omtrent kan høre at lyset går på i den andre enden, og at vedkommende endelig ser en vei åpenbare seg.

Hvis du også vil «slå på lyset», så har jeg skrevet en bok for deg. «Boost salongen!«, heter den. Og sku ikke hunden på hårene, for den fungere like godt både for salonger, klinikker og terapeauter. I boka får du blant annet vite:

• Hvordan du får flere kunder som handler mer og kommer oftere tilbake
• At ikke alle kunder er like viktige, og hvorfor det er helt greit, og ofte lønnsomt og nødvendig, å gi enkelte kunder sparken
• At du sannsynligvis tar deg for dårlig betalt, og hva du kan gjøre med det
• Hvordan du kan skru opp prisene uten at kundene flykter til konkurrentene
• Hvordan du skaffer deg arbeidsro slik at du får ting gjort – kvikt og effektivt
• Hvordan du kontant og effektivt skiller deg fra konkurrentene

I tillegg får du en spesiell leserbonus.

For om boka ikke er nok, kan du booke en gratis konsultasjon med meg, der du kan få akkurat det hestesparket du trenger for å komme igang. (En av bonusene med å skaffe boka er at man metaforisk sett havner under vingene mine, og en gratis konsultasjon er bare et av flere hjelpemidler du får med.)

Skaff deg “Boost salongen!” nå.

Varm hilsen,

Vegard