Hva hijabfrisøren kan lære oss om grenser, regler og integritet

Publisert: Mandag 26. februar 2018

Med mindre du har bodd under en stein de siste par årene, har du fått med deg saken  der Merete Hodne (også kjent under mindre flatterende kallenavn som «hijabfrisøren», «nazifrisøren» o.s.v.) ble dømt for å nekte en kvinne med hijab adgang til salongen sin.

Hvis du har lest «Boost salongen!«, vet du at jeg er liberalist (også kjent som «klassisk liberalist»). Det er ikke lett å plassere liberalisme på den politiske skalaen, for liberalisme hører ikke hjemme verken på venstre eller høyre side (selv om særlig sosialister og radikale iherdig, krampaktig og feilaktig prøver å stemple liberalister som babyspisende monstre).

Uansett:

Liberalisme handler i sin enkleste form om å la folk være i fred til å utøve seg og sitt. Liberalismen har gjerne som grunnholdning at «din frihet begynner der andres slutter», d.v.s. at du gjør hva du vil så lenge du ikke krenker andres rettigheter og frihet. For eksempel ved å utøve vold mot dem. Tenk Kardemommebyloven.

Denne frihetstanken går langt, og mye, mye lenger enn hva sarte sjeler i samfunnet vårt i dag ser ut til å tåle. Samfunnet ser ut til å gå i retning av å bli mer nærtagende og lettkrenket for hver dag som går.

Vi tåler stadig mindre. Jeg er slett ikke overbevist om at det er til det beste.

Saken om Hodne er et klassisk eksempel på det jeg mener er et sykdomstegn i samfunnet.

Man kan mene hva man vil om henne, og la meg bare raskt føye til at jeg ikke  syns det var en spesielt veloverveid eller klok avgjørelse hun tok den dagen hun nektet kvinnen med hijab adgang.

Tvert imot.

Men selv om det var en tåpelig avgjørelse, mener jeg prinsipielt sett hun var i sin fulle rett til å nekte noen adgang på de kriteriene hun selv satte, fordi jeg prinsipielt mener at ethvert menneske har adgang til å bestemme selv hvem de vil utveksle varer og tjenester med.

Skal man ha et samfunn basert der frihet og ytringer står høyt, innebærer det også å tåle en hel masse man ikke liker. Inkludert at en bedriftseier selv bestemmer hvem han eller hun skal gi adgang til salongen eller klinikken sin, på de kriteriene han eller hun måtte finne på.

For å gjøre det motsatte er faktisk å tvinge bedriftseieren til å tilby en vare eller tjeneste han ikke ønsker å tilby.

Og hva skal vi da kalle dét?

Betyr det forresten at vi som tror på denne friheten er rasister?

Nei, selvfølgelig ikke, selv om endel mindre intellektuelt begavede triumferende trekker rasismekortet hver bidige gang de ikke klarer å henge med i diskusjonen. Jeg mener Hodne tok en uklok, nærmest umoden avgjørelse, og at hun burde tenkt mye lenger. (Og tatt i betraktning uttalelsene hun har kommet med i pressen om hvor stor belastning dette har vært o.s.v., skulle det ikke forundre meg om hun gjerne skulle gjort det annerledes.)

Men samtidig mener jeg altså at det er hennes rett, selv om jeg ikke liker det.

Akkurat som det er din rett å invitere hvem du vil inn i din salong eller klinikk, på de kriteriene du velger.

Heldigvis har du fortsatt ikke leveringsplikt, slik at du i stor grad fortsatt kan velge hvem du skal og ikke skal levere til, hvordan du vil gjøre det og hvilke priser du vil ta. Men Hodnesaken er et eksempel på at grensen flyttes litt etter litt. For det ble aldri foretatt noen endelig rettsavklaring i Hodne-saken, siden Høyesterett avviste anken. Dermed er det fristende å kalle det mer en politisk avgjørelse enn en juridisk avgjørelse, siden det fortsatt er litt i det blå hvor grensene egentlig går.

Og la meg atter en gang gjøre det klinkende klart at jeg ikke syns det er særlig smart – eller liker eller anbefaler – å bruke etnisitet, religion etc. som silingskriterie.

Når det er sagt, så er det mange kriterier å sile på som du bør bruke. For du vil definitivt ikke invitere hvem som helst inn.

I «Boost salongen!»-boka skriver jeg mye om regler, grenser og integritet, og om hvem du egentlig vil ha inn i salongen eller klinikken din.

Om du ikke har den alt, finner du den her.

Varm hilsen,

Vegard

P.S. En annen ting jeg snakker endel om i boka, er polarisering.

Denne bloggposten er et eksempel på en slik polarisering, der jeg ved å uttrykke noe jeg mener om en sak, knytter de som er enige med meg tettere til meg.

Tilsvarende skyver jeg fra meg de som enten ikke klarer å ta budskapet mitt for det det er (og f.eks. trekker rasismekortet uansett hvor mange forbehold jeg tar, hvor mange ganger jeg sier at jeg ikke er rasist eller sier femten ganger at jeg mener Hodne tok et usmart valg).

Og det er like viktig, fordi jeg uansett aldri ville klart å bygge en god relasjon til noen som ikke klarer å takle det jeg har å si (eller evner å høre hva jeg egentlig sier, men lar egne fordommer ta kontrollen).

Dermed er det best at de forsvinner ut – for eksempel ved å melde seg av mailene mine, slutte å lese bloggen min, la være å kjøpe boka mi o.s.v.

Slik polarisering er bra. Det er bra for dem, for de slipper å forholde seg til noen de ikke liker. Og til syvende og sist er det også bra for meg.

Jeg sier mye mer om dette i «Boost salongen!».

Skaff den her.